Poesiens vesen (for meg)

Hva er poesiens vesen for deg?
Oppgaven kom fra poeten Ove Røsbak på skrivekunstrommet på Nansenskolen høsten 1999.

Her er mitt svar:

Det er umulig. Jeg blir nødt til å sitere. Sitere de to diktene som med noen års mellomrom viste meg  (noe av) poesiens vesen.

Epifani 1*

Fire nordisk-studenter på et kollokvierom konsentrerer seg om ukas lyrikkpensum. Vi ler litt av den svulstige tittelen "Digtets Aand", men latteren stilner etter hvert som vi opplever hva Johan Sebastian Welhavens dikt kan si oss: 

Hva ei med Ord kan nævnes

i det rigeste Sprog

det Uudsigelige

skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning

af Tankeformers Baand

stiger en frigjort Tanke

og den er Digtets Aand.

[– –]

Og skjønt den ei kan præges

i Digtets Tankerad

den er dog der tilstede

som Duft i Rosenblad.

[og så videre ...]

Epifani 2

Spanskstudier. Diktene er flotte, men vanskelige å forstå. Så kommer Octavio Paz med det første diktet jeg forstår med en gang og til og med klarer å oversette, og jeg bare vet at disse linjene snakker sant: 

Mellom det jeg ser og det jeg sier

mellom det jeg sier og det jeg tier med

mellom det jeg tier med og det jeg drømmer

mellom det jeg drømmer og det jeg glemmer

          – poesien

Utprøving

(Det er umulig, og vi gir oss ikke)

Diktet er en saltomortale inn i det usagte. Men lykkes det?

Kanskje aldri helt. Og godt er det, for ellers kunne det tenkes at det ikke ville bli skrevet flere dikt. 

Det var en gang, og det var ganske voldsomt. Det eneste som kjentes mulig, var å skrive et dikt. Men diktet, som skulle si det usagte, som skulle si det som var å si om Ham, om mine følelser for Ham, endte opp med å si mest om seg selv:

DIKTET TIL DEG

Diktet til deg

forandrer seg

for hver gang

jeg vil skrive det ned

Diktet til deg

er alltid der

inni meg, uten form

eller fast innhold men alltid

med en kjerne av lengsel

Noen ganger langt inne

blant andre dikt, drømmer og biter av virkelighet

Noen ganger nesten glemt

– men aldri helt borte.

Plutselig kan diktet fange meg

med voldsomme bokstaver jeg ikke kan se ut gjennom

og som jeg ikke husker å ha skrevet

og når jeg vil lese det høyt

er det for å slippe ut eller for å holde meg fast

Jeg leser videre

alltid videre

mens form og innhold forandre seg

og forandrer meg

men alltid

er det noe som står fast

noe

som ikke når fram til uttrykket

* EPIFANI kan bety Gudsåpenbaring, eller som her: Det at en person plutselig opplever innsikt eller forståelse i sin egen livssituasjon.