Det var den vårdagen jeg gikk gatelangs i Drammen, i en meditativ modus jeg ikke ville miste. Jeg gikk langsomt over Bragernes torg og kjente kroppen, bevegelsen, lufta. Det var en leting i meg, etter noe jeg ikke visste hva var, men som jeg visste at jeg trengte.
Først gikk jeg opp foran kirken og stanset ved de store bedene med påske- og pinseliljer. Kirken var åpen, og jeg lurte på om det var der inne jeg skulle fortsette min leting. Da jeg kom til døra, så jeg et menneske gå over gulvet der inne. Jeg hadde ikke lyst til å prate med noen eller foreta meg noen utenom-manøver for å slippe å prate med noen, så da var det avgjort. Jeg fulgte bakgatene med hyggelige trehus og små hager. Jeg limte øynene til det jeg kunne finne av vennlig stemning, og i løpet av et par kvartaler kjente jeg en ro og en jevn, god takt å gå i.
Så fikk jeg øye på Kirkens Bymisjons bruktbutikk. Bruktbutikker er ikke som andre butikker. Det går godt an å bevare meditasjonsmodusen mens man ser seg om der inne. Nesten som på biblioteket.
Ved siden av døra så jeg en plakat som fortalte at det skulle være forfatterbesøk i Bymisjonens kafé klokka ett. Med bilde av en trivelig dame og presentasjon av boka. Jeg så på klokka over disken: Ti på ett! Men ville jeg høre noen snakke? Jo, å høre på noen som har et budskap, en fortelling, nesten uansett hva slags, pleier å være fint. Da sitter jeg for meg selv, jeg kan spinne mine egne tråder og samtidig få hjelp av den fortellingen jeg hører, og ikke minst den energien som fins hos den som forteller og i hele rommet.
Jeg kom til en romslig kafé med store vinduer og en lav, stor scene. Det sto et piano mot veggen og jeg kjente meg hjemme der, tenkte kanskje det ville gå an å få spille her en gang. Tone B. Bergflødt ble presentert og kom fram. "Farfars skrin" er boka hennes. Undertittel: "Oppvekst i skyggen av NS".
Boka begynner med skammen. Helt enkelt og rett fram. Første avsnitt gjør skam på skammen, så å si. For hva er skam? Hva gjør skammen? Den tåkelegger, den gir oss bomull i munnen, piggtråd i halsen og en blykule i magen. Den får oss til å holde tilbake, til å forstille oss eller bare forsvinne; til å bli borte eller ønske å bli det. Det første avsnittet i "Farfars skrin" er et glassklart avsnitt om skam. Når skammen presenteres slik, mister den maktgrepet. Den som kan skrive slik om skam, hun skammer seg ikke lenger når teksten er ferdig skrevet.
"Hun skammer seg ikke lenger". Den opplevelsen fikk jeg i Kirkens Bymisjons kafé i Drammen den dagen. En skam som ble gjort til skamme; som ble luftet ut og hengt opp, så den ble mulig å betrakte og berøre.
Her sto det et menneske som hadde skammet seg, og som ikke skammet seg lenger. Det hun fortalte var viktig og interessant, og flere i salen ville drøfte NS-temaet da hun åpnet for spørsmål. Jeg går ikke inn på selve temaet her, det er det flere som har skrevet om boka som har gjort. Jeg vil bare gi min fulle støtte til at disse historiene fortelles, skrives og snakkes om.
Det jeg vil si noe om, er det jeg selv opplevde mens jeg satt der og lyttet. Med ett enkelt ord kan jeg kalle det Nåde. Det kan være et mystisk ord, men opplevelsen var veldig tydelig og helt konkret: Jeg kjente en åpning for mine egne hemmelige fortellinger og skamområder. Jeg kjente der og da at muligheten for å være den jeg er og formidle det jeg har på hjertet, ble større. Jeg kjente min egen skam – som dreide seg om helt andre temaer enn hennes – miste sin makt og bli gjort til skamme sammen med forfatterens.
Det var denne opplevelsen jeg instinktivt hadde gått gjennom Drammens gater for å finne. Det Tone B. Bergflødt utstrålte med hele sitt vesen og med det sterkt personlige og modige arbeidet hun hadde gjort for å kunne skrive boka, opplevdes ikke bare interessant og viktig. Det var rett og slett livgivende for meg, med både øyeblikkelig og langsiktig virkning.
"Farfars skrin" kom ut på forlaget Prego Mobile i 2018.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar