Jeg har lært et nytt ord: Kontekst-kollaps. Og jeg vet inderlig godt – eller smertelig vondt – hva det er.
Først en fortelling fra voksenlivet:
I 2007 ble jeg antatt i Jung Forlags nett-antologi Jungel. Det var jo stas – eller ...?
Det var helt forferdelig! Jeg gråt og raste i tre dager da presentasjonen av meg (som jeg hadde brukt mange dager og forpinte timer på å utforme) og tekstene mine (som jeg var skikkelig stolt av) kom til syne på nettsiden.
Og det var ikke den forløsende gråten som kommer når du endelig får noe du har drømt om. Ja, for den fins også. Hvis noen synes det er rart at jeg gråter når jeg blir glad, sier jeg: Tenk deg at du har mistet et familiemedlem eller en god venn. At en du er glad i har forsvunnet og ingen vet hva som har skjedd. Du har levd i denne uvissheten i flere år, og plutselig en dag står personen i døra hjemme hos deg. Hva skjer? Smiler du og sier hei?
Nei. Du begynner å grine.
Min rasende og fortvilte gråt da tekstene mine kom på nett, var ikke – i hvert fall ikke bare – denne forløsende flommen, dette at noe om har virket helt umulig plutselig har blitt mulig. Hva var det jeg raste over?
Jeg hadde brutt et løfte!
Et løfte til hvem? Et løfte til meg selv. Jeg hadde lovet meg selv, ubevisst og uten ord: Jeg skal ALDRI vise dem mitt sanne jeg! Jeg skal ALDRI gi dem min sterke, levende kraft!
For det fortjener de ikke.
Og her hadde jeg gjort det likevel. På en ganske bortgjemt nettside, men jeg hadde gjort det.
Ja vel. Og hvem er så «de»?
Når jeg prøver å kalle «dem» fram i bevisstheten, blir det ganske tåkete. Men jeg velger å skjære gjennom og ta en kvalifisert gjetning: «De» er mine nærmeste omsorgspersoner. Eller: I hvert fall én av dem.
Med mor hadde jeg nære samtaler, og det opplevdes trygt. Et slags privilegert rom. Nettopp: Mor og jeg på kjøkkenet. Det var trygt. Helt til det ikke var trygt lenger. Vi visste alltid når far kom hjem, han ga alltid grei beskjed, men for meg kom det likevel brått på. Det var det samme som skjedde hver gang, slik jeg husker det (og hukommelsen er som vi vet den største dikteren av dem alle): Det gikk i døra nede, mor strakte hals mot kjøkkendøra som vendte mot trappa, og ropte: «Maten er snart ferdig!» Stemmen hennes var helt forandret. Og når han litt senere kom opp på kjøkkenet, kunne hun si noe sånt som: «Vi har sittet her og pratet litt, vi.» Det hørtes ut som en unnskyldning! Igjen var det stemmen hennes som gjorde meg utrygg: Den sa meg at mors og min fortrolige verden på kjøkkenet på ingen måte var interessant for far. Det at vi to snakket om livets små og store spørsmål, var rett og slett ikke gyldig i hans verden. Det var ikke forbudt heller – vi kunne gjerne holde på med det når han ikke var der, bare vi passet på å få lagd middag til rett tid, og gjøre vår verden om til én han enkelt kunne tre inn i når han dukket opp.
La meg presisere: Faren min var ikke slem. Det var ingenting i mitt hjem som ville opprørt Barnevernet. Far var grei nok til sitt bruk. Han var forsker og veldig opptatt av arbeidet sitt. Han var stolt av at jeg lignet på ham og at jeg var god til å skrive. Han lærte meg å sykle. Han sørget for tak over hodet, penger til mat, hytte på fjellet, piano i stua, stereoanlegg i kjellerstua. Han ga oss en type trygghet jeg ikke visste å sette pris på, fordi den var selvsagt for meg. Men han var ikke en jeg gikk til med følelsene mine. Det lukket seg alltid litt i meg når han var i nærheten.
Men disse ettermiddagene tror jeg det først og fremst var mors reaksjon som gjorde meg redd. Det kjentes ut som hun tok seg sammen. Det var nesten som hun skammet seg over at hun hadde vært så engasjert i meg og mitt, og jeg opplevde det som om hun ristet av seg den atmosfæren vi hadde vært i, rettet seg opp i ryggen og vendte tilbake til «det virkelige livet», det som var gyldig for andre enn oss to.
Hva vet jeg om det som skjedde i henne? Det jeg vet, er at jeg fra ett øyeblikk til det neste mistet den gode opplevelsen av at mor kunne romme meg. Hva er MOR? Les det andre veien: Fra livets begynnelse er hun først og fremst et ROM rundt oss. Kjøkkenet i barndomshjemmet, vinkelformet med dypblå vegger og slitt, rødt linoleumsgulv, ble noen ettermiddagstimer til et trygt rom for min utforskning av meg selv og min plass i livet. Mor sto ved komfyren, eller bak strykebrettet, som var festet inni et høyt skap og kunne brettes ut derfra; jeg satt ved bordet og bare snakket, eller jeg satt med en trefjøl med grønnsaker som skulle skjæres opp til middagen. Mors stemme var sterk, varm og nær. Helt til den ikke var det lenger.
Tilbake til voksenlivet: Det jeg også vet, er at jeg så mange ganger har opplevd trygge, fortrolige rom som truet når noen har nærmet seg utenfra. Et eksempel: Jeg bor sammen med en hyggelig fyr. Han heier på meg i det jeg er opptatt av, og vil gjerne at jeg skal utfolde meg. Likevel kan jeg kjenne noe stivne akutt i ryggen når han kommer syngende ned bakken mot huset. Spesielt hvis jeg holder på med noe som er viktig for bare meg.
Tusen ganger har jeg sagt, unnskyldende, med tynn stemme: «Jeg skal bare ... jeg vil gjerne gjøre ferdig ...» Tusen ganger har han sagt: «Gjør dine ting, du gojenta!». Vi har jobbet mye med dette, og funnet måter å innrette oss på som beskytter det rommet jeg trenger. Likevel popper redselen opp stadig vekk.
Hva vet jeg om det som skjer i meg? Jeg synes det er både enkelt å forstå, og skikkelig komplekst og diffust. Nå har jeg lært et nytt ord jeg kan bruke i bevisstgjøringen av det: Kontekst-kollaps.
