Fuglen og treet

Treet og fuglen bærer hverandres lengsel. En dag i et liv med selvfølgeligheten i det hver av dem klarer med glans. Treet som et landfast stykke virkelighet. En erobret plass i verden. Jorden som lar seg gjennomtrenge, men som likevel holder seg på plass. Med små, små bevegelser, som i en pusterytme.

Når jeg er fuglen, sier jeg til treet: Du er heldig, du vet hvor du hører til. Du vet at du hører til. Jeg finner deg alltid her, sier fuglen. Etter den lange reisen mot vår finner jeg deg igjen. Men du har vokst. Du har enda flere frø å by på. Enda flere landingsplasser.

Treet svarer ikke alltid med ord. Treet svarer med gammel, gammel bark i lavmælte farger. Treet svarer med den nye årringens visdom og med de unge skuddenes iver og ettergivenhet for vinden.

Når jeg er treet, og når vinden lar de unge skuddene mine danse, sier jeg til fuglen: Du er heldig, for du kan la dansen med vinden ta deg hvor som helst. Du kan stige opp og se ut over nye landskaper. Du kan finne veien til paradiser. Og du kan kjenne gleden ved å vende hjem.