Speak of the devil

Storebroren min ønsket seg "Yesterday" til 6-årsdagen sin og fikk den av onkelen vår. Det var nitten dager før jeg kom til verden, og det var nok den sangen jeg hørte mest den siste tiden i magen. Så dro Mamma og jeg til Rikshospitalet for å føde meg, og min andre levedag ble jeg syk. Den gangen var det "god tone" på sykehuset å skille mor og barn i slike tilfeller, og jeg tilbragte 14 dager alene på spebarnsavdelingen. 

Uten Mamma. Uten musikk. 

Så fikk jeg komme hjem til tryggheten, men noe utrygt hadde sneket seg inn i den lille sjela.

Hele oppveksten var Beatles´ musikk noe å "komme hjem" til, og en kilde til stor musikkglede. Den første bevisste drømmen om å være musiker fikk jeg da jeg leste på Beatles For Sale-coveret hvem som sang på hver låt:

"Paul. Double tracked here and there." Fantastisk! Jeg var tolv år og fikk lyst til å lage musikk med mange spor oppå hverandre. 

Traumeforskere sier at vi har en tendens til å gjenta det vonde vi har opplevd så lenge det ikke er bearbeidet. Det var ikke det som var målet da jeg ble med i en kristen ungdomsgjeng som 16-åring. Jeg ville ha et nærmere forhold til Gud, og her fant jeg et godt vennefellesskap som ville det samme. Men "læra" utviklet seg i ekstrem retning og jeg klarte ikke å protestere, for jeg ville ha tilhørigheten.

Vi skulle ikke høre på verdslig musikk. "Verden" var nesten synonymt med "Djevelen", og en dag knekte jeg LP-platene mine. Noen av dem fikk moren min til å fryse kaker på – de egner seg godt til det.

Så var jeg uten musikken igjen.

Hvem skulle nå synge "Why she had to go I don´t know" for meg?

Det tok mange år og mye hardt arbeid å gjenerobre musikken. Angsten og skammen hadde klistret seg fast til det aller fineste jeg hadde. Det tok enda lenger tid før jeg kunne uttrykke min protest. 

Jeg var 38 da jeg endelig skjønte at jeg hadde lagd musikk inni meg hele livet. Jeg begynte å spille den inn og leke meg med mange spor. MySpace var et levende musikersamfunn den gangen i 2005, og perfekt for min "hemmelige" utfoldelse. Jeg kalte meg muzikana, og en mørk og stormfull natt fikk jeg endelig sagt hva jeg mente: