Skrivebevegelsen

Hver morgen gikk jeg ut på skrivekunstrommet. Der satt de. Bøyde rygger. Jeg var for sjenert til å hilse, men jeg hadde funnet den bevegelsen jeg trengte for å si: "Vær hilset, venner. Her er jeg. Godt å se dere."

Hver morgen gikk jeg inn dit og ble styrket i mitt forsett. Sagt på en annen måte: Tyngden gled ned i føttene, skuldrene slapp det stramme grepet om pusten og bevegelsen ble langsom og fri.

Ro og uro i en merkverdig blanding. Hver morgen gikk jeg inn dit og sa: "Takk for at dere ikke gir opp. Takk for at dere holder ut. Hvordan skal jeg få sagt dere hva skrivingen deres har gjort for meg?"

Jeg gikk mellom ryggene deres som på en lesesal. Dette mystiske båndet av likhet og ulikhet. Født på forskjellige sider av livet. Hver med sin kamp. Hver med sine gleder. Hver med sine måter å se på.

Her i skrivekunstrommet fikk jeg puste. Om ikke med en gang, så når jeg gikk med langsommere skritt og virkelig så de bøyde ryggene, bakhodene, albuene, underarmene, håndleddene, hendene, fingrene som var i drift eller i ettertenksom eller desperat stillstand.

Det var alltid minst én skrivende som i øyeblikket var en ikke-skrivende. Og da mener jeg ikke tenkepausene eller de langsomme blikkene ut av vinduet, men en stillstand som er så truende at den som opplever den lett kan komme til å glemme at hun eller han noensinne har vært en skrivende, og enda lettere kan komme til å tro at denne tilstanden vil vare livet ut. Den gjør sjelden det.

Alle ord er utbyttbare. Helt til de er sagt. Da er de det ikke lenger.

Den som skriver, har bedre tid. Alle ord er utbyttbare. Også når de er skrevet ned. Helt til man har sendt dem fra seg. Eller helt til man nærmer seg lykken og finner de ikke-utbyttbare ordene.