Gudsbilde I

Det var spesielt når jeg gikk veien gjennom skogen til skolen at jeg opplevde det. Det var noe med oppover- og nedoverbakkene, noe med grus- og jordunderlaget, rytmen i skrittene og den tankeverden jeg fikk ha i fred når jeg gikk der alene. Spesielt i den dypeste dalen så jeg Gudsbildet mitt klart for meg. Eller: Jeg fornemmet det – det er ordet jeg liker å bruke om det jeg ser uten øyne. For det er ikke klart som et ytre syn eller som et tv-bilde. Bildet jeg fornemmet var på siden av veien, og på samme side hver gang: På høyre side når jeg gikk til skolen og på venstre når jeg gikk hjemover. Der så jeg Gud. Det var så enkelt. Det var så trøsterikt.

Fjell var i det bildet. Et mektig fjell som Skaget, det største av fjellene vi ser fra hytta, eller som fjellene rundt Ørnedalen, som jeg leste om i Flicka-bøkene. En hest var i det bildet, og hesten var fjellet. En mektig præriehingst, han som regjerte i Ørnedalen før Flickas sønn Tordensky kom og seiret over ham. Stjernehimmel var i det bildet. En blåsvart stjernehimmel; noen få funklende stjerner over fjellet. 

Bildene er lag på lag. Stjernene er også der, hesten er også der. Gud er også der, i fjellets linjer mot himmelen som først går opp, siden ned, som to mektige armer fra toppen. 

Barnet vet: Gud vet. Og det er nok for meg å vite at Gud vet. Han vet det jeg vet, og så vet han så mye mer. Han vet det jeg bare vet med et øye som har blitt igjen inni magen min; et øye som ser og ikke kan komme ut, men har blitt igjen inni magen. Og når Gud vet det som øyet vet, blir jeg glad, selv om jeg selv ikke vet med ord det som øyet vet og det som Gud også vet. Men jeg vet at de vet det, og jeg blir glad når de vet det samme. 

Salmedikteren visste det også: 

Du kjenner min tanke langt fra.  (Salme 139.2)

Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg.   (Salme 139.15–16a)

Det er dette barnet bruker Gud til. Han som ser. Han som vet. Det jeg vet og det jeg ikke vet at jeg vet. Eller: Jeg vet at jeg vet det, men jeg vet ikke hva det er. 

Er det når dette Gudsbildet forsvinner fra livet mitt at splittelsen blir total? 

Det jeg vet
bor på innsiden av
det jeg vet jeg kan vise fram.
De snakker ikke engang sammen.

Også i barndommen bodde det jeg visste på innsiden av det jeg visste jeg kunne vise fram. Og det jeg visste at jeg visste men ikke visste hva var, bodde innenfor der igjen. Men med barndommens Gudsbilde kunne disse lagene snakke sammen. Gud kjente dem alle. De fikk en sammenheng i Gud, og slik fikk jeg en sammenheng i meg. 

Jeg tror Gud syntes det var godt. Å bare få være. I livet mitt. Jeg syntes det var godt. Å få være. Gå veiens oppover- og nedoverbakke og vite at jeg var. Og at han var. Spesielt der nede i den mørkeste dumpa. På høyre side når jeg gikk til skolen, på venstre side når jeg gikk hjemover. 

Der, mellom trærne, litt unna, så jeg hadde en frihet til å bevege meg i mitt eget tempo; en god, rytmisk driv når jeg var i det humøret, og en langsom, undersøkende bevegelse når det var det jeg trengte. Kontakten med det gode underlaget var der uansett, og der mellom trærne var Gud, der var fjellet og stjernehimmelen og den mektige Albino, den gale hingsten som hersket over hele Ørnedalen i Mary O´Haras bøker om Ken McLaughlin og hesten Flicka. 

Min Gud, min Gud, hvorfor forlot du meg?

Hvorfor forlot jeg deg? 

Fortsettes.