onsdag 9. januar 2013
8.11
En myk skjelving mot undersiden av hjertet.
En sped banking som setter i gang min egen.
Et støt: Denne lille skapningen har jeg kjent
hele tiden. Nå beveger den seg. En fuglekropp.
Med et byks er den ute av mitt pansrede fartøy.
Alle dyrene stanser opp, løfter hodet og venter.
Kom, min due, med oljebladet i munnen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Hver morgen gikk jeg ut på skrivekunstrommet. Der satt de. Bøyde rygger. Jeg var for sjenert til å hilse, men jeg hadde funnet den bevegels...
-
Det beste med storbyen, er at alt kan skje. En helt vanlig formiddag sitter du plutselig på huk med en grønn tusj i hånda og skriver... -
Det er rart dette med oversettelse . . å sette over, å bære noe over til den andre siden . . . jeg ser for meg en stor tømmerflåte, jeg stå...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar