Over elva 1

Det er rart dette med oversettelse . . å sette over, å bære noe over til den andre siden . . . jeg ser for meg en stor tømmerflåte, jeg står oppå den og hviler i et trygt favntak, vi er et sted i Bosnia, broa vi skulle over er sprengt, og bussen . . . det er mørkt og jeg vet ikke hvordan bussen kommer seg over, jeg vet bare at vi blir beordret ut av den og over på den tjukke tømmerflåten, og gutten jeg har sittet ved siden av hele veien fra Sarajevo trekker meg inntil seg og smiler: "We have to save space, you know."

Når jeg prøver å oversette mitt eget dikt, er det som å legge ut på en slik overfart . . . Det er ikke sikkert alt er som det var når man kommer til den andre siden. Noe hender underveis, mens jeg ser ned mot den mørke vannflaten, kjenner bølgenes bevegelse under føttene og tenker at kanskje skal jeg ikke si noe akkurat nå . . .

Ja, jeg tror det er det jeg gjør når jeg snakker spansk. Jeg tenker ikke først på norsk hva jeg vil si. Jeg klatrer opp på tømmerflåten og lar den ta meg til den andre siden, nyter overfarten, og når jeg kommer fram, og har kjent litt på det, begynner jeg å snakke. Med alt jeg har tilgjengelig der . . . på den andre siden . . . i det spanske.

Er det derfor jeg aldri ble noen dugelig litterær oversetter, som jeg drømte om da jeg studerte? Fordi der på den andre siden av elva beveger jeg meg i det andre språket, og i den bevegelsen er det ikke bare formen på det jeg sier som byttes ut, men også innholdet. På den andre siden av elva får jeg lyst til å si helt andre ting!

Ære være oversetterne. Som klarer å ta den overfarten (som regel fra det andre språket og over til sitt eget, men reisen er den samme) og bevege seg i det språket de kommer til MED innholdet fra den siden de reiste fra. Som arbeider med en tosidig lojalitet og streber mot en dobbel autentisitet: Det som fortelles, som er født i ett språk, skal bevare sin sjel i et annet. Også kalt Det umuliges kunst.