Sylvia & Ted (etter filmen)

- Du må bli der, sier han og ror. Jeg hater at det er han som kan si det, at det er hun som lener seg forover, som spør, som utgir hele seg selv der mellom bølgene mens han er redd de skal føres i døden av tidevannet. Han er redd, likevel er hun den spørrende. Men så, siden hun ikke er redd for å dø, blir hun den sterkeste. Ikke fordi han spør henne. Han spør henne ikke. Han skjelver. Hun smiler. Hun lener seg til alle kanter i vinden og smiler når håret blåser langs kinnene. Nå når døden truer lever hun endelig trygt. Når det ikke er spørsmål om noe. Da er ingenting farlig lenger. Da kommer også diktet, et dikt om hennes døde far på havets bunn. Da er det ikke farlig, da er det bare han som er redd, men han sier det ikke, han lener seg ikke framover, han spør henne ikke om noe, han er bare barskt redd for naturkreftene som er det eneste som er sterkere enn mannen. Mens hun lener seg mot dem. Lener seg endelig mot noe som virkelig er sterkere enn henne. Hviler i det. Ansvaret renner av skuldrene hennes. Endelig har hun dem tett innpå seg, disse som bestemmer over liv og død. Da er hun trygg. Da trenger hun ikke lenger ham som en bro, som et vern, som en skillevegg mellom henne og livskreftene, dødskreftene. Der klatrer hun alene. Der klinger ikke hans vesen med i alt hun tenker. Endelig smiler hun mot ham.