Språk og virkelighet (se opp for veiarbeid)

Hvorfor skrive? Språket kan forkludre virkeligheten, forvrenge den, eller grave den dypt ned i jorda. I tillegg konstruere noe på overflaten, og tvinge mennesker til å behandle det som virkelighet.

Noen av mine beste øyeblikk har jeg når jeg finner et slikt gravsted. Det pleier å begynne med at jeg snubler i den fiffige konstruksjonen over graven. Gang på gang snubler jeg. Det kan være en liten dukkestue eller en hel by med firefelts lyskryss og parker til å gå lange, ettertenksomme turer i.

Har du snubla lenge nok, så blir du motivert til å ta vekk det som står i veien. Et friskt spark er det som skal til. Glassbiter og pinneved til alle kanter. Om det er en hel by det er snakk om, kan det ta lenger tid. Da har du gjerne ikke bare snubla i den, men forvilla deg langt inn i bykjernen og stresser rundt for å rekke alle de viktige kontoerene før de stenger. Også polet, da. Det er jo fredag.

Jeg får øye på den snirklete v-logoen i vinduet tvers over gata og skjener ut i veien en god halvmeter før fotgjengerfeltet. Er det selvbetjent, tro? Bang. Jeg går rett på et velta veiarbeid-skilt. På et lite sekund har jeg skifta fra vertikal til horisontal stiling, og skal jeg måle etter hodet så er jeg nesten halvveis over veien alt.

Jeg trekker til meg hånda og legger den godt under kinnet. Øret ligger mot asfalten som mot en høyttaler. Det er som å høre musikk med støvsugeren på. Basstonene dunker mot kroppen, som på sin side hengir seg mer og mer til det ruglete underlaget. Jeg sovner nesten. Så hører jeg det: Et klynk. Og en syngende klagende lyd langt der nede fra. Jeg vrir meg over på magen og setter igang.

Bilene tuter, folk roper og tro om ikke politiet er på vei. Jeg har fått hull på det tjukke harde svarte og har begynt å skrelle det av til hver side. Etter hvert som jeg avdekker mer av jorda under blir gatene, husene, bilene og menneskene rundt meg mindre og mindre. Snart er hele byen på størrelse med et Monopolbrett, og jeg tar det opp og slenger det langt av gårde med brikker og det hele.

Jorda er mørk og fuktig og god å ta i. Jeg kjenner den under meg, kjenner at den bærer hele meg og at den bærer alle hemmeligheter i seg. Jorda er mitt skattkammer og hemmelighetene er virkelighet. Arkeologen i meg fryder seg over at denne nesten forhistoriske graven endelig er lokalisert. Der støter hånda mi på noe. Jeg drar det opp og børster jord av det, snur og vender, ser og kjenner. Det er tid nok. Det er virkelighet nok. Jorda og jeg er på samme lag, og i dag leker vi en av verdens eldste leker: Å gi tingene navn.